Dua.

Bird Journey

Jeg ser bilen kjøre over dua. Den moses ned i asfalten, og deler av den blir flat. 

Hodet er trykt ned, men skallen har ikke sprekt så mye at hjernemassen tyter ut. 

Jeg lurer på om dua hadde noen venner, og så begynner jeg å lure på om jeg har noen venner.

Kun noen få biler kjører unna dua, hun følger med. Så sier han, kanskje vi skal gå videre?

Hun ser mot dua, væske har begynt å piple ut fra det knuste duehodet. 

Ingen små rykk i kroppen, som kanskje ikke lenger er en kropp, men avfall, kanskje allerede i gang med å brytes ned.

Ingen pust, ingen bank, bare den røde væsken som renner ut av det lille kraniet og utover asfalten.

De går videre.

Hun sier, hva tror du var det siste dua tenkte? Han sier, hvilken due? Hun sier, så du ikke dua? Og han sier nei. 

Den ble jo påkjørt rett ved siden av deg, sier hun, knust ned i asfalten. Blodet pipla ut. 

Han sier, hvor da? Da vi stansa der borte. Han sier, kanskje det var derfor du ble så bleik. Hun stopper.

Hva mener du med deg? Han sier, du ser litt bleik ut i dag, og hun sier, jeg ser fuckings fin ut, og du kan slutte å si at jeg er bleik,

for det er vinter og kaldt, og her i Norge går man ikke rundt å ser brun ut hele tiden, i så fall tar man solarium, og det vet du at jeg ikke gidder,

for jeg vil ikke ha kreft, og jeg har ikke penger, og du ser jo like bleik ut selv.

Én kommentar

Maria.

09.11.2012 kl.21:21

Fint/fælt. Du er flink.

Skriv en ny kommentar

uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

22, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Blogglisten
hits