Kaninen.

bunny

Det lille kaninhjertet banker mot fingrene hennes når hun holder det lille dyret i hendene. Kaninen vrir seg, vil ut av grepet, vil alltid det, og hun slipper den lille, hvite kroppen inn i buret igjen, lukker luken, reiser seg, lukker døren til stua, tar opp sekken, tar den på ryggen, lukker døra til gangen, og står utenfor ytterdøra. Går ned steintrappene, raskt, bilen venter utenfor. Faren sittet i forsetet, storesøster kommer løpende bak henne, forbi henne, og åpner døren til forsetet, setter seg ved siden av faren. Hun må sitte bakerst. Med bamsene. Og bøkene.

 

De kjører. Kjører ut av byen, bort fra kaninen, bort fra det lille hjertet som banket mot fingrene hennes da hun holde det lille dyret i hendene. Kjører fra buret og kaninen som spiser opp høyet på to dager. Kaninungen som tisser i ett hjørne, tisset sprer seg med sagflisen, og for hver gang kaninen tisser, blir mer og mer sagmugg våt av væsken, det trekker væsken inn, og sagflisen som tidligere var små, små flak blir til klumper av fuktighet, og kaninen ligger i motsatt hjørne. Prøver å hoppe unna det våte, men fuktigheten sprer seg og klumpene fester seg  til pelsen som også blir klumpete, helt inn til den rosa kaninhuden. Kaninen prøver å slikke seg ren, men klumpene forblir like store, og den  får sagflis på tunga når den prøver å få ut flokene som har dannet seg, helt inn til den rosa kaninhuden.

Én kommentar

Sofie

17.10.2012 kl.19:49

Du er fantastisk.

Skriv en ny kommentar

uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

22, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Blogglisten
hits