Å leve.



Å leve er et kollektivt ansvar.

Å gå inn er et kollektivt ansvar.

Og hva skjer

hva skjer når du lukker det ute

når noen lukker det ute

når alle plutselig lukker øya, sier

jeg gidder ikke mer, jeg orker ikke mer, dette blir for vanskelig.

Som når du velger å ta livet ditt.

Når du velger å bli i alt det som er vanskelig.

Dette er et ansvar, for hva skjer med oss andre.

Når du velger å ikke leve

når du velger å ikke gå inn

når du slutter å lese når du slutter å føle når du slutter å kjenne etter:

Hva er det egentlig som er viktig.

Jeg vil gå inn rive opp, strikke kniven inn

rive opp vri om

du vet du må ta stilling til dette.

Gå inn i det som er viktig.

Gå inn i det som man må gå inn i.

Gå inn rive opp, bruke tennene til å tygge over slintrene.

Alt det som gjør vondt.

Alt det som velger å ikke gå inn i.

Som du velger å dø fra som du velger å gi opp, som når du sier:

Dette blir for vanskelig.

Jeg tar pistolen frem. Retter den mot jenta i kiosken. Du kan ikke unngå dette.

Hesten. Morgener. Hunden utenfor vinduet.

Jeg river opp, stikker kniven inn, bruker tennene for å løsne slintrene som holder alt lukka.

Knuser koppen i gulvet.

Hiver brettet med muffins i ansiktet ditt.

Kræsjer bilen i muren.

Du kan ikke unngå dette.

3 kommentarer

kine

08.mar.2012 kl.21:07

"Å leve er et kollektivt ansvar".

Hjerte til deg.

Sofie

08.mar.2012 kl.21:22

jeg tror kanskje jeg elsker deg.

Uteerdetmelkehvitt

09.mar.2012 kl.22:36

:)

Skriv en ny kommentar

uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

22, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits