Revolver

Jeg vet det er natten over brua, gjennom gatene, i mørket. På vei hjem, da jeg gikk bak henne, hjemover fra Revolver. Vinduet hvor det sto skrevet, med sprittusj, på en dør i en gate i oslo. Jeg vet det er han, jeg vet det er hun, dere er redd for det som føles bra.

Hun åpnet munnen, på broa, på vei hjem fra Revolver, men hun hadde ikke noe språk. Hun hadde ikke noen kropp. Hun har ingen som står henne nær. Jeg har et språk, og jeg prøver å lære henne det. Lære henne tegnene i magen. At det er magen som sier stopp. Ikke språket. Ikke handlingene. I magen. Språket i magen. Det er det som er vårt språk, sier jeg, og jenta fulgte broen bortover. Bort fra Revolver. Bort fra skriften, og alt som ikke betyr noen ting. Hun tok opp telefonen og ringte. Ringte, og jeg kan bare referere til det han sier hun sa. Til ordene. Jeg hørte ingenting. Bilene kjørte forbi. Jeg var langt bak, fulgte etter, men kunne ikke høre hva hun sa, så jeg tok opp telefonen da hun hadde lagt på. Ringte han. Jeg og.

Én kommentar

Espen HK

22.sep.2010 kl.20:50

Blod?

Skriv en ny kommentar

uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

22, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Blogglisten
hits