Å ville.


Foto: #▲

Jeg tror jeg har kommet frem til det nå. Inn i det at jeg ikke kommer inn. Inn i det jeg lurer på hva er. Inn i det at jeg ikke vil gå inn, alt jeg ikke vil gå inn i. Jeg står utenfor, selv om jeg blir invitert. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Utenfor dørene, jeg venter på at de skal lukkes. Jeg går gjennom skogene, kjenner grenene og barnålene mot huden. Er ikke spesielt sterk eller tøff, men går gjennom for det. Vil ikke gå inn. Vil ikke gå inn døren, er redd for å bli sittende fast der inne. Med mennesket og ordene, mennesket og kroppen. Mennesket og ventingen. Jeg står utenfor og vil ikke lenger. Vil ikke inn i kjernen. Inn i varmen. Inn i mennesket. Jeg vil ikke lenger inn enn huden og ordene, tungen og ørene, og lenger kommer vi kanskje aldri. Jeg vet ikke. Vet noen? Hva man vil når man vil ut, når man allerede er ute. Når man ikke vil. Ikke vil inn. Ikke vil, ikke kan forstå at atomer finnes. At tekstene ikke finnes. At vi ikke finnes. At ingneting er.

Én kommentar

Kristina

27.jan.2010 kl.21:50

når eg vil stå utanfor er det av di det er knytt ein risiko til det å gå inn, ein risiko tildømes ved å føle seg på innsida, gjerne det at eg redd eg faktiske ikkje skal føle meg inne, og då er det betre, å vere ute og føle seg ute, for det kan vere trygt, å vere ute, trygt og risikofritt.

Skriv en ny kommentar

uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

22, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits