Øynene.

1040412img

På en måte gjør det ikke noe at jeg aldri fikk vite hvordan hun døde, men på en annen måte gjør det noe. Det at det ikke var meg som fant henne, at det ikke var jeg som ringte henne den natten. Hun ville ikke dø. Hun ville aldri dø. Hun er den sterkeste personen jeg noen gang har møtt. Men, jeg visste det ville skje, jeg så det i øynene hennes hele tiden, helt fra første gangen vi møttes, og var åtte år, så var det noe med henne, et mørke. Jeg var ikke den eneste som så det, alle så det, alle så at inne i øynene hennes var det noe som aldri ville bli borte, noe ingen noen sinne ville få vite, noe vondt, noe så vondt at hun ville dø. Og derfor tok alle avstand, alle lærere, alle foreldre, alle mennesker. Jeg tror vi så det alle sammen, at hun ikke ville overleve, selvom hun lo, så var det der, i øynene, de dype øynene som aldri sa stopp, aldri til noen ting. Hun ville ikke dø, men vi visste alle sammen at det ville skje, noen ganger vil alltid se det, i øynene til noen mennesker. Hun var den sterkeste, den sterkeste av oss alle.

Kan du se det? Noen ting kan ikke forenkles. Sorg kan ikke forenkles.

4 kommentarer

Tina

26.nov.2009 kl.23:25

Ja....

10.des.2009 kl.16:32

Angrer du på at du ikke ble bedre kjent med henne?

Uteerdetmelkehvitt

11.des.2009 kl.10:48

Jeg angrer på at jeg stopper da hun fortsatte. Kanskje hun hadde overlevd om jeg hadde vært ved hennes side.

Embla

21.des.2009 kl.21:35

så utrolig bra skrevet. Jeg forstår

Skriv en ny kommentar

uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

22, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits