Menn, overgrep, skam. Feminisme 2?

Dette er en reprise av et innlegg jeg skrev i sommer, men har fått mange nye lesere i det siste, så jeg tar det opp igjen. Ting forandrer seg, og hva som er forandret skal jeg prøve å kommentere i et nytt innlegg. I natt skal vi danse, alle sammen! Hurra!

feminism

På et tidspunkt sluttet jeg å bry meg om menn, jeg sluttet å lese litteratur om menn, og jeg sluttet å høre på dem. Jeg finner dem rett og slett ikke lenger interessant, alle diskusjoner ender opp med at jeg er kvinne, og at det er mitt handicap. Jeg godtar det ikke, og jeg godtar ikke at dette blir brukt i en hver diskusjon.

Men, det bekymrer meg, denne innstillingen til menn, at de ikke lenger, for meg, betyr noe: Jeg ser på dem som dumme, rett og slett. Jeg har aldri møtt en mann som ikke noen gang har brukt det at jeg er kvinne imot meg. Jeg har aldri møtt en mann som ikke har brukt min seksualitet mot meg. Jeg har aldri møtt en mann som jeg, i ettertid kan tenke at jeg fortsatt stoler på. Dette er utrolig skremmende, er det ikke det?

Det er etter at jeg begynte å lese feministisk litteratur at dette har gått opp for meg. Disse tankene, som før bare var vonde følelser, forbundet til kropp og skam, er plutselig blitt satt ord på, og jeg føler meg alene, utrolig alene om dette.

Hvorfor føles alle kommentarer og handlinger fra menn ut som overgrep?
Hvorfor kan jeg ikke tro hva de sier?
Hvorfor vil jeg alltid, til slutt, føle meg forrådt, lurt eller føle skam?
(jeg vet at dette ikke er feminisme)

7 kommentarer

joakim

06.nov.2009 kl.17:36

Jeg har aldri sett på det å være kvinne som et handikapp.

Kristina

06.nov.2009 kl.22:37

joakim: det forferdeleg vanskeleg at det er mykje som vi ikkje er oss medvitne, eller som vi er medvitne men ikkje er direkte ansvarleg for. eg møter mange menn som seier at dei ikkje undertrykker kvinner, og av det trekker sluttninga at kvinner ikkje er undertrykt, eller at det ikkje er av menn dei er det. mange feministar vil meine at det "å sjå på det å vere kvinne som eit handikapp" ikkje er noko ein kan la vere, nærast, av di det er så innbakt i språket, diskursane og med den måten vi forstår oss og andre.

sjølv seg er på mann og menn. eg kan ha eit meiningsfullt forhold til enkeltindivida, men gruppa har eg lett for å bli sint på. ikkje av di eg ser på menn som vonde, men av di dei som gruppe i uvit eller likesæle på grovt vis undertrykker kvinner. ikkje alltid som enkeltmenneske, men definitivt som gruppe. strukturelt.

du fine: å kjølne i forhold til menneske er eit teikn på at ein ikkje har det bra. det er som når ein held på å forfryse seg, og kroppen trekker blodet bort frå ekstremitetane, fingre og tær, for å ta vare på det som verkeleg tyder noko, organa. på same måte kan det kanskje vere med menn, ved at ein kjenner at dei er mest av alt ein del av problemet, som gruppe, relasjon eller rolle i livet, og at ein dermed kjølnar i forhold til dei.

min mann er feminist. vi har eit slags omvendt-problem. han nyttar heile tida det at han er mann mot seg sjølv. det er jo heller ikkje det som er meininga. men eg trur vi finn ut av det, og etter kvart berre blir meir og meir menneske. det er fint.

Frida

07.nov.2009 kl.00:16

Jeg tror jeg skjønner hva du mener :)

Espen HK

07.nov.2009 kl.03:03

har lyst til å si at eg ikkje noensinne har brukt det mot noen, men det vil nok være en løgn. men å påstå at det e svært sjeldent kan eg nok, eg ser ikkje forskjellen i kjønnet som stort mer enn et annet grunnlag for tankegang (som ofte er vel så mye programmert fra barndommen av når man blir plassert i kjønnsrollene og får blå biler eller rosa dukker), og et annerledes grunnlag for tankegang har vi alle, menn eller kvinner. det e kanskje en av de store utfordringene generelt i verden, vi tenker forskjellig og vurderer forskjellig.
kan legge til at det å være kvinne for meg samtidig medfører en åpning i sinnet mitt for en tiltrekkelse av mer enn vennskapelig art (innså at det eg sa over kan bli oppfattet som veldig seksuelt løssluppent, whereas eg ikkje har noe problem med såntno' og respekterer og aksepterer und so weiter, det e bare ikkje min greie).
e det mulig for deg å aldri noensinne bruke det at vi e menn som et argument/handikapp? du gjorde jo det så til gangs no, og eg kjenner at eg blir fornærmet fordi at eg rett og slett ikkje føler at det e meg du beskriver i særlig grad. kanskje har eg gjort det til dels, men så gjennomført og beksvart som du beskriver det- aldri.

Espen HK

07.nov.2009 kl.13:29

sv;
eg e spent på svaret, god helg =)
jeg hører ofte ting som : Han kaster som en jenten, "kvinnfolk bak rattet" (enda det sitter en MANN der!!! løper som en jente bla bla bla. Er det noe negativt?

flere mannfolk jeg kjenner kaller oss mannfolk for det svake kjønn.. Men mannfolk er jo de svake, vi har eller skal føde. Mens mannfolk hyler om man klemmer balla demmes. Jeg vil si at en fødsel kan sammenlignes med å bli knea i ballene i opptil 48 timer i strekk! dere ville daua, vi overlever. Tror gutta burde holde kjeft snart og la oss få den forbømte likestillinga.

divino

08.nov.2009 kl.18:42

jeg tror jeg kjenner meg igjen. og kanskje menn tror du er så sterk og tåler alt bare fordi du virker så sterk. men de som tilsynelatende er de sterkeste, kan være de mest sårbare.

det er vanskelig. jeg vet ikke hva jeg skal si. tror jeg må tenke på dette litt. kanskje legger jeg igjen en kommentar litt seinere.

Skriv en ny kommentar

uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

22, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits