Å ha en dør å gå inn.

3770261548f5676d2e39
celestephotography

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skriver noe særlig nå, men jeg har så få og svake følelser, at jeg kanskje ikke trenger å skrive, og dagene mine bare forsvinner. Jeg gjør ikke stort annet enn å sende meldinger og møte forskjellige menn, alt fra rike, sossegutter, til lutfattige kunstnere. Jeg tenker endel på det å holde på slik, hvordan er det for dem? Hva ville de sagt om de hadde visst at med en gang jeg går ut døra, så løper jeg videre til en annen.

Det at jeg alltid har en dør å gå inn, er vel kanskje en grunn til at det ikke er vanskelig: Jeg er ikke ensom, og da skriver jeg ikke. Jeg tenker forsåvidt ikke heller, Blindern har jeg glemt, og dagene går til mennene, restaurantbesøk, vin, gaver og sex.

Noen ganger lurer jeg på om jeg selger meg selv, eller om jeg bare mottar godende jeg får som den jeg er. Hvem vet, noen ganger føler jeg meg som en hore, andre dager føler jeg meg som en dronning. Grensene finnes kanskje ikke?

10 kommentarer

Aurora

19.okt.2009 kl.19:54

Det viktigste er hva vi tror om oss selv :)

Men jeg håper du ikke glemmer blindern helt...

Godt at du har det greit :)

Elin - filmtitteren

19.okt.2009 kl.22:27

Håper du ikke glemmer blindern helt. Som Aurora sier det viktigste er hva du tror om deg selv ikke hva alle andre tror:P

Kristina

19.okt.2009 kl.22:41

nokon gongar trur eg det kan vere vel så viktig å ha ein dør å lukke som fleire å opne; å ha seg sjølv som ein borg, eller i det minste eit eige rom, der ein kan gå inn og lukke døra, å setje seg ned og berre vere, å stirre i veggen, skrive eller kjenne på korleis det er å vere åleine.

JULIE AIDA

20.okt.2009 kl.09:06

grenser lager man selv. men du er fin, da. det må du huske på :) <3

lisa

20.okt.2009 kl.23:06

ikke bare lager man/du grenser selv, du finner jo deg selv opp. hvorfor har hele oslo et behov for å være akkurat den rollen du tar på deg i denne bloggen, det lurer jeg på, og hvorfor kan du ikke bare skrive om sånn du/alt er. jeg er lei av folk som romantiserer verden for andre, fordi de ikke klarer å gjøre det for seg selv.

spesielt når det er skrevet gjennom noe som virker som stemmen til en åttendeklassing som har sett vin og sex og mørke menn på film og ønsker seg det når hun blir stor.

no pun intended.

Uteerdetmelkehvitt

21.okt.2009 kl.00:04

Lisa: hm. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare, og hva jeg skal tenke, men.. At jeg finner meg selv opp.. På en måte vil jeg ikke si at jeg gjør det, men blogging viser kun sider av liv, og denne har kanskje spesielt lite objektivitet? Om det er mye fiksjon her, kanskje, kanskje ikke, planen var engang at den skulle bestå av fiksjon, men i bunn og grunn er det meste virkelig, fra min oppfatning, og det er det jeg skriver om, hvordan jeg opplever dagene. Og som er ps til det, så tror jeg ikke på virkelighet i blogger, jeg tror at blogging består, i utrolig høy prosent, av utelatelse, og det som står igjen er det mest fantastiske og fiksjonsrelaterte.

Jeg føler ikke at jeg romantiserer, jeg beskriver det jeg gjør, og følelsene rundt det, og jeg synes virkelig ikke jeg romantiserer når jeg beskriver og spør rundt ting og temaer jeg synes er vanskelig. Jeg skriver om ting jeg synes er viktig, vanskelig eller det jeg gjør. Livet mitt består stortsett av det jeg skriver om, og det er kanskje en periode, og ja, livet mitt er kanskje litt slik som dem som ikke gjør sånt som meg, men som kun ser det på film. Går man derimot ut av døren, i byen, på nettene, så er faktisk verden slik, og så lenge man har penger, så trenger man virkelig ikke å leve opp til noe, eller gjør noe, da kan man ligge i sengen eller drikke vin hele dagen. Trist men sant, man kan faktisk leve ut alle klisjeer. Frivillig eller ufrivillig.

Pigen

21.okt.2009 kl.21:01

Det eneste negative med at du sier du ikke føler deg ensom er at du skriver mindre! :) Men det er viktigere å ha det fint.

uteerdetmelkehvitt

21.okt.2009 kl.21:11

Pigen: <3

Pigen

21.okt.2009 kl.22:21

åh, <3 selv

divino

22.okt.2009 kl.00:58

jeg finner inspirasjon i deg, du melkevakre

hvem setter grensene? jeg syns det er et ganske enkelt spørsmål. hvor går grensa for når du har grått for lenge? drukket for ofte eller for sjeldent? hva er grensa for hvor mange menn du kan møte på en gang? i min verden fins det ingen grenser, de er isåfall opp til deg selv å finne ut. men hva hjelper de deg? du blir frustrert når du bryter dem.

Skriv en ny kommentar

uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

22, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits