Noen ganger er det så hvitt at du ikke kan se

Foto: Harriet Ryman

du vet at det er det som er viktig, å se andre i øynene, gi det en sjanse,

sier jeg, og smeller bildøra igjen over fingrene dine.

Nei, det var kanskje ikke så lurt.

Jeg sier: Men jeg tar konsekvenesen.

Jeg tar konsekvensene av det, åpner bildøra,

og der står du med tre blødende fingre.

Pekefinger, langfinger, ringfinger.

Og jeg tenker at om du ikke har en ringfinger lenger, så får vi i hvert fall aldri giftet oss.

Ødela jeg det nå igjen?

Blodet drypper fra fingrene dine.

Hun står med spaden i henda og tar i, hiver bort store lass med jord.

Bevegelsene blir treigere og treigere for hvert kast. Sola steker på ryggen.

Hun tørker svetten bort med underarmen. Tar mindre jord på spaden etter hvert,

slik at det går raskere igjen. Bevegelsene er seige.

Han kommer ut på trappen i det bedet er ferdig gravd opp, han sier,

ferdig allerede?

ferdig ja, sier hun, og konflikten begynner allerede da.

Hun har gravd helt ned til røttene imens han har sittet inne foran skjermen.

Du vet jeg får til det jeg prøver på, sier hun.

Jaja, sier han, og hun setter seg på knærne, tar tak i klasene med røtter og river.

Kjenner treet i håndflaten.

Røttene er seige. 

Sola steker på ryggen. 

Hun skal dra dem opp med hendene.

Blod. Du har blod over hele deg. Det drypper blod fra armene og bena dine, fra haken og nesa.

Det renner i små strømmer nedover brystet ditt og samler seg i skoene dine eller rundt dem.

Det kommer til å surkle blod når du går, og du vet at det ikke er min skyld.

Jeg begynner å fortelle andre om de tingene vi snakket om. 

Når jeg deler det med flere blir det ikke lenger noe vi to hadde.

Det blir noe jeg kan ha med alle.

 Link

Denne uken har vært ufattelig vond, men samtidig åpnet den opp noe gjengrodd.

Åpnet opp igjen det såret som har grodd litt og litt, siden juli. 

Skorpa er pirket av igjen, og det gjør det mulig å puste bittelitt.

Gjør det mulig å spørre spørsmål og noen ganger få svar.  

Som om såret får ny luft når skorpa er borte.

Som om cellene kan begynne å jobbe med huden igjen.

Jobbe den sammen. Jobbe den jevnere.

Den første skorpa blir alltid for tykk, og når man piller den av kan cellene få lappe deg sammen igjen,

og det blir som regel litt bedre da.

Selv om såret er der fortsatt får kroppen en ny sjanse til å reparere.

Skorpa blir ikke så tykk, arret vil synes, men for hver gang skorpa rives av får såret luft og blod,

og det kan gjøre godt, selv om det svir. 

Mange synes det er naivt. Jeg synes ikke det lenger.

Foto: JoyHey

Armene dine rundt henne og meg, og den knuta som ikke forsvinner

fra magen

og jeg vet ikke hvorfor

den knyter seg selv om du ikke en gang

får meg til å tenke, føle. 

Den knuta, som kanskje ikke handler om deg

i det hele tatt

som handler om meg

når alt egentlig gjør det

meg i kroppen

i språket,

og du som egentlig ikke betyr noen ting.

(Bilde er link)

Jeg er fri. Jeg er student. Jeg kan bli det jeg vil. Jeg får studielån.

Jeg har mulighet og lov til å uttrykke mine meninger, og i stor grad, handle slik jeg vil.

Men, jeg er kvinne.

En synonymordbok. En viktig kilde til informasjon. Synonym. Ordets betydning. Entydig med.

I norske synonymordbøker står det som synonym til kvinne:

"det svake kjønn".

Det knyter seg i magen. Det dirrer i kroppen.

Alle diskusjonene hvor andre spør: Er dette så viktig da?

Er det så urretferdig?

Det er som om uendelig mange tanker og observasjoner blir til sannhet.

"Synonymordbøker er nettop tenkt som leksikon der ein skal kunne slå opp ulike ord og uttrykk for same tanke-

eller meiningsinnhald. Kvar gong vi uttrykke "noko", må vi altså velge mellom ei rekke potensielt sett alternative 

måter som dette "noko" kan uttrykkast på" skriver Rolv Mikkel Blakar i boken Språk er makt.

Og språk er nettopp det: Makt. En konserverende faktor som påvirker. 

Språk kan undertrykke, diskriminere og påvirke. 

Som kvinne er jeg gjennom språket svak. Jeg er svak fordi jeg ikke er mann.

Juridisk sett er jeg fri, men gjennom språket, vår måte å kommunisere på,

vår måte å videreføre informasjon på, der er jeg ikke fri.

Det åpner seg et hull som jeg lenge har vært klar over.

Strømningene som går gjennom folk. Organiseringen av tanker. Skjematisering. Fordommer.

Diskriminering. Svart på hvitt. 

Dette enkle eksempelet, er først og fremst (vil jeg tro) historisk betinget,

men gjennom betydningen kan man se et stort problem.

Kvinnen som noe annet, noe halvt. Noe som nesten er en mann.

I språket er en del av det jeg er synonym med svak. 

Jeg er kvinne, og derfor er jeg svak.

Les mer om dette her

Bidra til en mer kjønnsbalansert språkbruk, og gjennom dette: likestilling.

du spør meg om jeg vil ha egg, og jeg begynner å gråte igjen.

Faen.

Jeg var ikke sånn før sier jeg, dette er noe nytt, jeg føler meg så teit.

Jeg føler meg som hun fjortisen på bussen, som gjør at du tenker: Har jeg noen gang vært sånn?

Jeg føler meg sånn når du spør meg om egget, følelsen av at dette er så bra, og hvorfor sier du ikke det, når vi to sitter her, holder Morgenbladet mellom oss, leser sammen, drikker først espresso, så te.

Du sier, dette er et skikkelig guttekollektiv, og jeg ler av at dere har kortstokk med nakne jenter på, sier, herregud, dette er et sånt guttekollektiv. Skitne boksere på badegulvet. Ikke balsam i dusjen. Er det ikke litt rart?

Du ser meg ikke i øya når jeg sier det, du tar ut eggene, og putter dem ned i gryta med en skje, jeg sier, men det virker jo litt fint og da. Litt sånn avslappende, og du sier at du aldri føler deg helt hjemme her.

Det er ikke helt deg, du vil heller bo sammen med en du kan spise frokost meg, og bare ha det fint med uten så mye styr, og jeg tenker at sånn kan jo vi ha det, men så tar du ut melka og lukker kjøleskapsdøra, ser meg ikke i øya,

og når vi går til trikken går du litt fortere enn meg, sånn at jeg må ta deg i armen og spørre, går det bra?

Og du sier du har vondt i hodet, at du skal kjøpe sjokolademelk, jeg smiler, men du ser meg ikke i øya, du går litt fortere enn meg, du sier, jeg er ikke en man blir glad i, og jeg tenker at jeg har jo blitt nettop det, du sier at du ikke vil utsette noen for deg. For dine ting. Ingen orker det, sier du, og jeg vet at jeg er alltid den som biter tenna sammen og blir stående til slutt.

Vi klemmer, men du ser meg ikke i øya, jeg går på trikken, og etter det svarer du meg i kortere og kortere setninger.

Jeg sender deg videoer av forfattere som danser, og du svarer bare takk, jeg tenker at det er jeg som vil bli stående igjen. Alltid. Som en påle, uansett hva som skjer, så blir jeg alltid stående, jeg slipper ikke taket, selv om du ikke en gang vet at jeg er her. Og at jeg venter.

Og du spør om jeg vil komme på besøk på fredag, men det kan jeg ikke, men hva med uka? spør du, men jeg glemmer å svare på det.

Og etter det slutter du å sende meg meldinger, og jeg liker nesten aldri noen, men jeg liker deg så utrolig godt.

Foto: Meaganf (bildet er link) 

Jeg sitter på biblioteket og leser.

Det er mørkt ute. Vinter uten snø.

Hver gang jeg hører stemmen til en mann som snakker med barna sine, eller kona si, så tenker jeg at det er han.

Tørr ikke snu meg. Blir sittende helt stille, med ryggen mot døra. Ser ned i boka.

Hva skulle jeg gjort. Hva skulle jeg gjort om han hadde kommet der med barne sine og kona.

Vet de nå hva han har gjort. Vet de nå at han som er langt over førti, har fortalt en tjueåring at han aldri har følt det sånn før. Så intenst. Så bra. Så nødvendig.

Det suger i magen når mennene snakker med barna sine, og jeg er redd for at det jeg gjør er noe lært.

Jeg tenker på Ibsen og Gengangere, og jeg lurer på om det går i familien.

Om det alltid vil bli slik. Om jeg alltid vil bli slik, eller om det er helt normalt.

Jeg er redd for å bli som pappa som har forlatt alle han har elska, og jeg lurer på om det er det jeg liker så godt med denne mannen. Det han holder på å gjøre. At han gjør akkurat det jeg forventer. Forlater de han har elsket, og møter meg.

Jeg vil hele tiden vite at neste gang er det meg han drar fra, men det gjør ikke så mye, så lenge jeg vet. Så lenge jeg vet at han vil dra, for jeg kommer aldri til å tro noe annet.

Han er ikke kommet for å bli.

Jeg tenker på han, men jeg er egentlig forelska i en annen, som jeg egentlig ikke kjenner.

Og det er kanskje det. De jeg liker på ordentlig, er de som ikke kan dra.

anbefale Post Forlag.

Deres første utgivelse, kompost, kan man få lastet ned gratis på hjemmesidene deres,

og den inneholder mye fint og godt. Utdrag fra en av mine favoritter:

"Se på deg nå

er det nå du skal bli ei sånn jente

som aller helt vil være ei sånn jente

som vil bli ung kvinne som vil bli voksen dame

som går over gulvet og blir sett på

selv når det ikke er noen der til å se på deg

du snur deg i senga der det ikke er noen å snu seg vekk fra

og ingen å snu seg tilbake til heller

brå og naken og liksom ikke til å holde ut

er det nå du skal ligge med ansiktet mot veggen

er det nå du skal ligge med hendene under kinnet på deg selv

er det nå du skal våkne og reise deg og gå gjennom et grøtete rom

er det nå det grøter seg rundt deg

er det nå det blir varmt og hovent og ikke til å ta på

er det nå hele rommet blir oppsvulmet og rørt"

- Geir Gulliksen.

Foto: Dara Schully

"Å lese er som å drikke. Noe løsner. En forankring gir slipp. Slik gjenforenes vi med barndommens sjokk og fortvilelse og glede over løsrivelsen fra tingenes tilsynelatende orden, og innser, enda en gang, at det vi underkaster oss er skrøpelig, at det er et politisk og sosialt og psykologisk system blant mange mulige politiske og sosiale og psykologiske systemer." 

Når jeg leser bøker som virkelig betyr noe for meg, så blir det ofte nesten umulig å si noe om hvorfor.

I hvert fall noe som andre kan forstå.

Og derfor sier jeg ikke så mye om bøker, men Stig Sæterbakken har sagt noe, i essayet Alt kunne vært annerledes,

og han bruker noen ord, som gjør det så utrolig sårt og nært og viktig for meg.

Han forklarer det i litteraturen som tar meg, som er viktig for meg, som gjør at det å snakke om det jeg liker å lese blir mer privat enn å snakke om sex og kropp og alt det som mange andre ser på som privat.

"Alt kunne vært annerledes, det er litteraturens skakende budskap til menneskene. Derfor spiller det heller ingen rolle hvor forfatteren henter sitt stoff fra. Oppvekst og forfølgelse under Ceauseseaus terroregime i Romania eller tredve begivenhetsløse år på to rom og kjøkken på Majorstua, begge deler er like rikt som utgangspunkt for diktning: det avgjørende er forfatterens evne til å omforme erfaringen til språk, eller rettere sagt: gjøre språket selv til en opplevelse, dvs. en erfaring, en berøring med ytterkantene av det menneskelige mulige" - Stig Sæterbakken.

Jeg er 18 år. Jeg påstår ingenting. Det finnes ingen kollektiv sannhet. Dette handler ikke om sannhet. Dette er ikke en etterligning. Det er ikke knuste vinduer. Det er ikke måten du ser meg på, kalde morgener, eller innskutte setninger. Dette er oss og veien som aldri tar slutt. Det som alltid vil lime meg fast til hendene dine. Dette er deg. Og meg. Og slutten. Slutten startet først. Før deg, før meg, før hun, før han. Før turen, før veien, før bilen. Dette er ingen vel, ikke en bil, ikke en sykkel. Dette er slutten. Slutten på rommet, slutten på veien, slutten på landegrensene langs Sverige, Finland og Russland. Havet. Stranda. Lufta.

Jeg trodde kanskje du hadde dødd, men jeg turte ikke sende den meldinga.

Selv om jeg sa til meg selv: Du vet at det som er viktigst er at du er et bra menneske, ikke hva andre tror om deg.

Men jeg sendte aldri den meldinga,

og neste dag så jeg at lyset på rommet ditt sto på, så det gjennom gardinene,

og det så jeg ikke i går. Da pusta jeg letta ut, for da var du vel ikke død allikevel.

og jeg slapp å sende den meldinga

selv om jeg hadde så lyst til å sende den meldinga

men du var i hvert fall ikke død.

du var ikke det.

Foto: Tessa Yoder

Prøver å begrense meg. Sjekker facebook bare en gang om dagen.

Spiser på små tallerkner, og forsyner meg bare en gang.

Går tur i 30 minutter, hver dag, uansett. Kjøper nesten aldri kaffe på kafé. Ser ikke på tv.

Leser Morgenbladet.

Prøver å skrive noe sammenhengende, men det går ikke. 

Leser bøker som andre sier jeg burde lese, men liker dem stort sett ikke.

Venter på at milliarderavmenneskerimellom eller grapecityjuice skal oppdateres, så jeg kan lære noe nytt og nyttig.

Drar huden rundt neglene av med tennene, og tygger på hudslintrene, før jeg legger dem på en serviett.

Lurer på om det vil bli annerledes.

Lurer på om det er nå jeg har det som best, og det er kanskje det. 

(  bloglovin )

Søndag er den verste og beste dagen på en gang.

Jeg hører på musikk og går tur i sola. 

Liker å være alene.

Liker å se på youtube-videoer i flere timer.

Liker å lese.

og det er som å skjære i kjøtt for å se hva man finner. For å se hvordan det egentlig er.

For å se om det er virkelig.

og jeg går gjennom gangene gjennom dørene klatrer ut og inn vinduene i første etasje 

ut og inn og ut og inn

og jeg går gjennom dørene gjennom vinduene

og jeg håper jeg går gjennom de som jeg ikke synes noe om

de jeg synes kan begynne å gjøre ting på nytt de som burde tenke seg om

og jeg håper han vil komme ned og snakke med meg en dag

for jeg liker han så veldig godt

og jeg går gjennom gangene der han bor

der de bor der du bor går gjennom dem håper du løfter blikket fra boka

og jeg går gjennom gangene gjennom dørene klatrer ut og inn vinduene i første etasje

går ut og inn og ut og inn og jeg går gjennom gangene gjennom dørene gjennin

vinduene og jeg håper du vil legge merke til noe nytt.

og det er som å skjære i kjøtt for å se hva jeg finner. For å se hva det egentlig er.

For å se om det er virkelig.

og jeg drar på det litteraturarrangementet alene fordi ingen andre vil bli med. Uten å ha spist først, så jeg blir kvalm av røyken jeg røyker før jeg går inn, og glasset med vin jeg drikker etterpå.

og de sier at dette er skrevet så mange ganger før og da spør jeg om hvorfor jeg da er nødt til å skrive det. Igjen og igjen. Og hvorfor andre får skrive det.

og noen sier at det ligger i resepsjonen av kvinnelige tekster, og jeg blir sint.

og jeg spør hvorfor hesten døde, selv om jeg vet at den var syk.

og jeg spør hvorfor bestemor bor alene, selv om jeg vet at bestefar dro.

og jeg spør hvorfor Kristeva ikke svarer på mailene mine, men vennene mine vet ikke hvem Kristeva er.

og jeg spør hva raneren gjorde med pengene.

og jeg spør hvorfor ikke jeg kan gå inn i noe, hvorfor jeg ikke kommer dypt nok

og ingen har egentlig noe ordentlig svar

og jeg sier til gutten at jeg liker meg best alene, og at det er derfor jeg ble så slem.

og jeg sier: Gjorde det noe,

men det gjorde kanskje ingenting.

og jeg drar på det litteraturarrangementet.

Kristeva svarte aldri på det jeg spurte om.

og jeg drar uten å spørre om noen vil være med. Uten å ha spist først, så jeg blir kvalm av røyken jeg røyker på utsiden, og glasset med vin jeg kjøper på innsiden.

og jeg går gjennom de gangene der du bor

overhud, lærhud, underhud.

og jeg går gjennom dem helt på ordentlig jeg går og går

håper du løfter blikket fra boka

 Miss-Kim

Og jeg går gjennom de gangene der du bor

går gjennom dem helt på ordentlig jeg går og går

håper du løfter blikket fra boka

jeg går gjennom gangene gjennom dørene klatrer ut og inn vinduene

går ut og inn og ut og inn

og gjennom gangene gjennom dørene gjennom vinduene

og jeg håper jeg går gjennom dem som jeg ikke synes noe om

de jeg synes kan begynne å gjøre ting på nytt de som burde tenke seg om

og jeg går gjennom gangene der han bor

der de bor der du bor går gjennom dem håper du løfter blikker fra boka

jeg går gjennom gangene gjennom dørene klatrer ut og inn vinduene

går ut og inn og ut og inn og jeg går gjennom gangene gjennom dørene gjennom vinduene.

hvordan kan jeg si jeg liker deg

jeg liker deg, det går ikke ann å si noe annet

jeg prøvde meg på en annen i går

jeg tok han på låret og lo

jeg tenkte:

jeg liker deg ikke så godt lenger

men i dag har jeg tenkt på

hvordan jeg kan si jeg liker deg

når jeg ikke bare kan si det

Å leve er et kollektivt ansvar.

Å gå inn er et kollektivt ansvar.

Og hva skjer

hva skjer når du lukker det ute

når noen lukker det ute

når alle plutselig lukker øya, sier

jeg gidder ikke mer, jeg orker ikke mer, dette blir for vanskelig.

Som når du velger å ta livet ditt.

Når du velger å bli i alt det som er vanskelig.

Dette er et ansvar, for hva skjer med oss andre.

Når du velger å ikke leve

når du velger å ikke gå inn

når du slutter å lese når du slutter å føle når du slutter å kjenne etter:

Hva er det egentlig som er viktig.

Jeg vil gå inn rive opp, strikke kniven inn

rive opp vri om

du vet du må ta stilling til dette.

Gå inn i det som er viktig.

Gå inn i det som man må gå inn i.

Gå inn rive opp, bruke tennene til å tygge over slintrene.

Alt det som gjør vondt.

Alt det som velger å ikke gå inn i.

Som du velger å dø fra som du velger å gi opp, som når du sier:

Dette blir for vanskelig.

Jeg tar pistolen frem. Retter den mot jenta i kiosken. Du kan ikke unngå dette.

Hesten. Morgener. Hunden utenfor vinduet.

Jeg river opp, stikker kniven inn, bruker tennene for å løsne slintrene som holder alt lukka.

Knuser koppen i gulvet.

Hiver brettet med muffins i ansiktet ditt.

Kræsjer bilen i muren.

Du kan ikke unngå dette.

Repetisjon til alle dere som aldri forstod, eller som ikke husker exphil (og det virker som det er ganske så mange): Immanuel Kant har sagt mye bra (men har også noen ganske kjipe skyggesider,tankene hans rundt kjønn, blant annet, der er han ganske far-out). 

Men, til ETIKKEN:

Kant beskrev noe som han kalte for Det kategoriske imperativ, og med dette beskriver han en slags regel innenfor etikken som kan beskrives (og forenkles) slik:

"Man bør handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov. Dette betyr at dersom man gjør noe, skal man kunne akseptere at alle andre menneske gjør det samme. Det kategoriske imperativ vil derfor f.eks forby tyveri og løgn da samfunnet vil bryte sammen dersom alle stjeler eller lyver (...)".

(Les mer her: Kilde, og begynn å tenk litt på hva du gjør)  

Og jeg sier: Men jeg er ikke som alle andre, og du sier, jo, det er nettop det du er.

Og da raser det inni meg.

Da er det som om alt jeg har samlet på av tanker og minner og ting som har gjort noe med meg, 

i de nitten årene jeg har levd,

bare forsvinner nedover i magen, i full fart, og det iler.

Klumpen er ikke lenger en klump, alt bare sklir ut, sklir ned, 

og jeg sier, men du er ikke som alle andre.

Og du svarer, jeg er vel kanskje ikke det.

Etter at hun sto i kiosken. Etter at hun kom hjem.

Noe sprer seg hver gang han ser på henne.

I hullet. Etter ranet var det noe som åpnet seg.

Hullet ble større. Hullet i magene vokste ut av proposjoner.

Som om alt ble så mye større.

Som om alt ble så mye dypere.

Som om avstanden mellom kroppene deres ble noe annet.

Som om hun ble noe annet for han.

Som om ansiktet ikke lenger er det samme.

Som om han ikke lenger var nok.

Som om hun hadde flyttet seg. Inn i noe annet. Bort fra han.

Som om mannen med pistolen gjorde noe med henne.

Som om det skjedde noe mellom dem to. Der i kiosken.

Da han sa: gi meg det du har, og hun ga han pengene.

Det er som om det har skjedd noe med henne.

Som om han kom så dypt at noe nytt åpnet seg, som hun ikke klarer å lukke igjen.

Som om ansiktet ikke lenger er det samme.

Som om han ikke lenger er nok.

Som om hun har flyttet seg. Inn i noe annet. Bort fra han.

Som om mannen med pistolen gjorde noe med henne. Selv om hun sier at det går bra.

Som om det skjedde noe mellom dem to. Der i kiosken. Da han holdt pistolen mot henne.

Da han sa: gi meg det du har, og hun ga han pengene. Så fort hun kunne.

Det er som om det har skjedd noe med henne.

Som om mannen med pistolen kom så dypt inn at noe nytt åpnet seg.

"Det nytter ikke at den ene delen av befolkningen blir indoktrinert om å sette grenser, når brorparten av befolkningen ikke respekterer disse. Ikke bare ved å voldta, men også ved å tafse, true og klå. 

De fleste jenter tar ansvar. På tide at alle gutter tar sin del. Vi må opparbeide en felles seksualmoral".

- Gunhild Dahlberg.

Det er mange som sender meldinger og ber meg skrive.

Jeg skriver ikke så mye nå, ikke for dere, ikke her,

men Henny skriver, og jeg vil anbefale dere å lese det hun skriver, om dere savner Melkis.

Jeg og Henny liker høsten.

Vi bor i samme by, og vi liker å lese bøker om damer som gjør ting vi har respekt for.

Og menn da. Men mest damer.

Vi liker å gjøre ting selv, og vi liker høsten.

Got you around my finger like a lonely lover's charm

Hun fant en hodeskalle på bunnen da de dykket. Syntes den var fin, lurte på om hun skulle ta den med hjem, men han syntes den var ekkel. Kanskje det var en katt, sier hun i det hun tar på seg kjolen.Han smiler og tar hånden hennes, klemmer. Sanden er varm, fotsålene brenner. Han legger armene rundt henne, kjenner pusten hennes og lukten av tøymykner. Sandkorn mellom tærne. Han er varmere enn henne.

Sissel Benneche Osvold. Journalist.

"Menn har skapt seg en kultur hvor de backer hverandre voldsomt, og de gjør det på fantastisk vis: De siterer hverandre. Det finnes mange måter å sitere på. Menn skriver biografier om hverandre. De står på hverandres skuldre med sånn stolthet. Kvinner gjør ikke det. Kvinner bruker ikke hverandre. Det er smålig. Vi minnes ikke hverandre. Vi gjør ikke hverandre viktige. Vi siterer de uviktige damene. Kate Moss, Angelina Jolie, Jennifer Aniston, jeg vet ikke hva vi skal med dem? Nei, jeg synes ikke kvinner er flinke til å gjøre hverandre store og gode. Jeg har heller ikke vært det. Jeg har stort sett vært opptatt av hva menn har gjort, hva menn har skrevet, rapporter menn har laget. Nødvendigvis. Kvinnelige politikere har ikke vært spesielt interessant for meg. Gro var det, hun hadde mye makt. Men de mindre mektige, som Karita Bekkemellem? Jeg var var aldri særlig opptatt av henne.".

- Sitat fra boken Bra damer

Film: Marie Kristiansen

Do it yourself

En dag skal jeg skrive litt om Cleopatra, for hun vet jeg ikke så mye om.

Bare minn meg på det. Jeg glemmer at jeg skriver.

Jeg kan også lære dere om hjernestrukturer en gang, og hvorfor jeg bare forelsker meg i menn som jeg ikke vil ha.

Fine, dyktige, tøffe jenter.

Johanne og Ida, musikere.

Heidi, fotograf og dj.                               Caroline, grafisk designer og dj.

Mariell. Fotograf og redaktør.

Anne Valeur. Fotograf.

Victoria Kielland, Forfatter

Linn Strømsborg, Forfatter og bokhandlerske

Sandra Mujinga, kunstner, performanceartist, musiker og dj.

Foto: umama143

Utenfor glasset. Utenfor vinduet.

Jeg trodde alltid du forsto det jeg ikke forsto, og nå sitter du der.

Innenfor glasset, innenfor vinduet,

og jeg ser på deg, og vet at du forstår like lite som jeg.

Foto: Anne Valeur

Oslo`s fineste jenter.

Konsert i morgen på Internasjonalen, kom tidlig!

CC: 80 kr.