Noen ganger er det så hvitt at du ikke kan se

Når skal man åpne døren, og når skal man lukke den?

Foto: alshammarah

Jeg skulle ofte ønske at jeg kunne mer. At jeg ønsket mer. At jeg ville mer. Men jeg vil ikke, og jeg kan ikke. Jeg kan ikke gå lenger inn. Jeg er ikke redd, men jeg kan ikke og vil ikke. Kjenner ikke, føler ikke. Truer meningene ut, ut av kroppen, ut av ordene, ut av teksten.

Jeg begynte å skrive om sannhet, jeg begynte å snakke om reality. Reality er flaut, og negativt, er det ikke? Men er det så rart at man trenger det i dag. Nå som samfunnet er blitt så stort, og valgene er så mange. Jeg tror vi leter, leter etter gjenkjennelsen og sannheten. Hvordan er virkelig mennesket?

Kanskje det er derfor vi slår på tv`en. Kanskje det er derfor vi ikke skrur av når introen på det håpløse programmet begynner. Vi leter etter sannheten. Sannheten og svarene. Likhetene og grensene. Hvor langt kan man egentlig gå?

Nowordz

Jeg sitter i et rom, et stort, stort rom, og plutselig kjenner jeg alle. Jeg vet hva alle heter, og jeg vet hva de gjør, og jeg tenker på hvor lite Oslo er, hvor bittelite det er, men at ingen vet hvem jeg er, og at det er ganske deilig. Og jeg begynte å tenke på å skrive, på å skrive her, og på hvorfor så mange blir så opptatt av hvem jeg er, hva jeg er, og hvorfor. Og jeg begynte å tenke på oss, de jeg kjenner, og alle. Og jeg tenker at blogging er som reality, og det er kanskje det vi er opptatt av reality - sannhet. Vi prøver å finne sannheten, prøver å grave den frem, og jeg er tydeligvis ikke den eneste.

Blindern har begynt, men jeg leser ikke. Jeg går fortsatt bare ut om kveldene, danser. Om jeg er våken nok, drar jeg turer innom Cinemateket, ser helst filmer som skremmer meg. Jeg blir ofte sittende å lure på om det er ok, om det er ok å se på slikt.

Foto: ? weheartit

Hun knepper igjen jakken og ser opp på han, - Takk for at jeg fikk sove her, sier hun. Han ser på henne, og lener seg mot henne, kysser henne i panna. Hun smiler, - Hadet, hun snur seg, åpner døra, lukker den forsiktig igjen, slik at det ikke skal lage noen lyd. Jakka hennes er full av hvite kattehår, katten hans hadde plutselig sneket seg inn på rommet og lagt seg på den. Han kysset meg i panna, tenker hun, det er sol ute, og hun er ikke så kvalm og trøtt som hun pleier å være, selv om de ikke la seg før klokka var åtte på morningen. Hva betyr et kyss i panna? Det er annerledes enn et vanlig kyss.

De dro hjem til han for å prate, bare prate, sa hun, han smilte, da tenkte hun at han var mye eldre enn henne, og vant til det meste, bare prate, og å ha med jenter hjem, på rommet, på natta. De hadde bare pratet i begynnelsen, han viste filmklipp fra yndlingsfilmene sine, og hun, hun snakket bare om Frankrike, Paris, hvordan alt som er fransk er pent.

Det er varmt, selv om det bare er mars, og hun er nødt til å kneppe opp jakka igjen, løsner på skjerfet i halsen. Hun husker ikke når de begynte å kysse, men husker det var fint, og tenker at det er første gangen hun har kysset en med skjegg og dreads. Han så henne inn i øynene, hun passet på at kjolen ikke skulle gli opp, og han lo da hun prøvde å forklare  at hun ville være anstendig på gulvet hans. Det er ikke fortau, så hun er nødt til å gå i veikanten, speider etter biler, smiler, balanserer på stripen. Når vi la oss, kyssa han meg på halsen, og etter det.. Sovnet jeg? Hun husker ikke, men er glad for at hun våknet opp i armene hans, hun smilte til han, og han flyttet seg nærmere, dro henne inn mot seg, holdt rundt henne. Hun lo, og sa, - Vi har ikke sovet så lenge, han smilte, og hun tenkte igjen at han var mye eldre enn henne, og hadde erfaringer, var mye mer vant til sånne morgener, men det gjorde ingenting for henne, for hun fikk ligge ved siden av han, lukte på han, hun har aldri luktet noe så godt før, og når hun gikk, kysset han henne i panna.

Foto: #▲

Jeg tror jeg har kommet frem til det nå. Inn i det at jeg ikke kommer inn. Inn i det jeg lurer på hva er. Inn i det at jeg ikke vil gå inn, alt jeg ikke vil gå inn i. Jeg står utenfor, selv om jeg blir invitert. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Utenfor dørene, jeg venter på at de skal lukkes. Jeg går gjennom skogene, kjenner grenene og barnålene mot huden. Er ikke spesielt sterk eller tøff, men går gjennom for det. Vil ikke gå inn. Vil ikke gå inn døren, er redd for å bli sittende fast der inne. Med mennesket og ordene, mennesket og kroppen. Mennesket og ventingen. Jeg står utenfor og vil ikke lenger. Vil ikke inn i kjernen. Inn i varmen. Inn i mennesket. Jeg vil ikke lenger inn enn huden og ordene, tungen og ørene, og lenger kommer vi kanskje aldri. Jeg vet ikke. Vet noen? Hva man vil når man vil ut, når man allerede er ute. Når man ikke vil. Ikke vil inn. Ikke vil, ikke kan forstå at atomer finnes. At tekstene ikke finnes. At vi ikke finnes. At ingneting er.

weheartit

Det stenger, og hun tar på seg jakka, følger med på han, for at de skal komme ut samtidig, han kommer mot henne, hun ser ned, og når hun ser opp igjen, ser hun at han går inn på do, faen, tenker hun, stikker neglene inn i håndflatene. Ser at vennene hennes venter, hun har ikke fortalt dem om han, vil ikke si noe. De går ut, hun tar seg en røyk for å drøye ut tiden, men tørr ikke å se mot utgangsdøra, er redd for at han skal se at hun kikker. Hun ser ned, - Vi går nå, sier de andre, de skal en annen vei, hun ser opp igjen, og ser ryggen hans i en gruppe av mennesker, de går ikke den veien hun skal, nei, tenker hun, nei, nei, nei, nei. ? Hadet, sier vennene hennes, hadet sier hun, og går, alene, hjemover, ser for seg ryggen hans i mengden, og skrittene, han gikk fort. Han må ha sett meg, tenker hun, eller er han så sløv, han sa det jo selv, at han var sløv, at han pleide å se tomt ut i lufta, og ikke se hvem som gikk forbi. Men, hadde han sett etter meg, så hadde han sett meg, tenker hun, går fort, det er kaldt, han hadde sett meg hvis han tenkte på meg..

Hun fryser skikkelig nå, har lyst til å løpe hjemover, men gjør det ikke. Han kysset meg i panna, tenker hun, hva betyr det? Det må vel bety noe? Det er ikke langt igjen, men det er mørkt, og hun tråkker i en søledam, men det gjør ikke så mye, det som gjør noe er at han ikke er med henne, og at han ikke så henne, og at når hun låser seg inn, går hun rett bort til senga, hvor kjolen fra lørdagen ligger, holder den opp foran ansiktet, lukter, kjenner lukten av han, og hvordan det kiler i magen, ser seg i speilet, lurer på om hun må bytte stil, sånn som hun jenta var, som han pratet med på slutten. Hun vrenger kjolen for at lukten ikke skal bli borte, slik at den blir værende på innsiden, legger den fra seg, pusser tennene, vasker ansiktet, gidder ikke bruke sminkefjerner, tar ut spennene, liker kneppelyden de lager, tenker på han, hvordan han gikk over veien, at han kanskje er på fest fortsatt, eller kanskje har med seg ei jente hjem, ei jente som henne, som får lukte i nakken hans, og som han kysser i panna neste morning. Nei, tenker hun, det var noe spesielt, han gjør ikke det med alle, det er han for gammel til, 29 år, da har man vel begynt å roe seg? Da har man vel ikke lenger med seg ei jente hjem, hver helg, i hvert fall ikke en så ung. Hun legger seg under dyna, holder kjolen over nesa, lukter, tenker på han, tenker på hvordan han gikk, og hvordan han ser ut når han prater.

Kilde: http://bobibook.blogspot.com

Jeg trodde jeg kjente alle i Oslo, og dere har kanskje hørt dette før. Eller kanskje ikke. Ikke på den måten. Det er åtte måneder siden jeg, og han som alltid vil være i magen min, gjorde det slutt. Mørke netter, snø. Regn. Det er åtte måneder, siden jeg trodde alt var over. For alltid, at jeg aldri mer ville kjenne igjen. Aldri mer kjenne den følelsen i magen, ordene i munnen, rødmen i kinnene. Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle overleve det. Jeg trodde ikke jeg skulle overleve ham. Men. Ting begynner å skje, og dagene er lyse, oftere enn i sommer. Jeg liker kanskje en, som kanskje liker meg, en som ikke skremmer meg, slik som det fleste andre. Ting begynner å skje. I magen, og i hodet. Det føles rart, og jeg har absolutt ingen kontroll.