Et vondt sår, et bankende hjerte, en elv som renner over, igjen og igjen.

Tryggheten. En menneskehjerne, en historie over tid, et vondt sår, et bankende hjerte, en elv som renner over, igjen og igjen. Høst og vår, milde vintre og våte somre, en kropp med støvler som surkler i gjørma. Elva som bruser nedover og gjørma som blir våtere jo nærmere du kommer kanten. Støvlene surkler, han må bruke foten til å dra støvelen med opp, stopper han opp setter støvlen seg fast. De surkler og trærne vaier frem og tilbake. Binden er mildere inne i skogkanten, men den tar godt i tretoppene. Lyset stråler, en sånn høstdag hvor det er begynt å mørkne, men sola fortsatt varmer. Han går ved myrkanten og vinden blåser. Skoene surkler og han er der alene. En menneskehjerne, en historie over tid. Et vondt sår, et bankende hjerte, en elv som renner over, igjen og igjen, og gjørma som kommer med høsten. Og ikke visste han at det å gjøre det slutt gjør like vondt når du er syttisyv som når du er sytten. Og ikke visste han at hjertet skulle bli like tungt. Og denne gangen er kanskje angsten enda større. Han er alene. Gjørma surkler, vinden drar i trærne, og denne gangen er det kanskje enda mindre sjanse for at han finner noen han kan holde ut med i lengden. Og som har har tenkt så mange ganger, fra han var femten, trettifem og femtifem. Kanskje har han det best alene, men han klarer ikke å bestemme seg for det, for noe godt er det jo i alt. Han liker tiden alene, det er da han kan tenke, men kanskje er han bare for sær. Han liker ikke å dele alt, han vil ha noe for seg selv, og det viser seg å være vanskelig, gang på gang. Støvlene surkler i gjørme, g han nærmer seg lysningen der han rissa inn et hjerte for første gang. Kanskje femten år. En menneskehjerne, en historie over tid, et vondt sår, et bankende hjerte, en elv som renner over, igjen og igjen. Høst og vår, milde vintre og våte somre, en kropp med støvler som surkler i gjørma. Elva som bruser nedover og gjørma som bli våtere det nærmere han kommer myra.

Bingo i oktober.



Jeg skriver alltid i september og oktober. De månedene begynner alle tekstene å røre seg inni meg. Smyger seg ut og inn i maskinen.

Og selv om jeg i år ikke har et knust hjerte, så føles det sånn i oktober. Og selv om alt er så bra som det kan bli, så er oktober her. 

 

Tallene triller. Tallene renner nedover skjermen, og utenfor Sagene bingo er det mørkt. Kommunen har bestemt seg for å skru av lysene. Inne i salen er det lyst og varmt, men de fleste sitter allikevel med jakke på, for alle er bare en kjapp tur innom. En tilfeldig visitt, er lite møte, en pause, noe godt, noe søtt, og tusen tall triller over skjermene og over kupongene og over bordene. Penger byttes mot nye tall, mot nye rader med 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9. En vinner, en taper, tusen vinnere, tusen tapere. De sitter alle med jakka på, for ingen har rukket å ta den av. Ingen ved maskinene tar av seg jakkene, de sitter der og svetter og tørker seg over panna, eller ikke alle, noen av damene har fine skjerf, og de svetter ikke, de er litt frosne av seg alle sammen. Litt frosne på fingrene, og da er det greit med varmepumpene som pumper bølger rundt i lokalet, tett luft, men i bevegelse, tett varm luft nedi lungene, mye bedre enn røyken som de stumpa for fire år siden. Frosne fingre, myke skjerf, varme armhuler. 

Og når du går ut den døra.


E.Munch

Og når du går ut den døra. Fjellene som skaker, sola som går ned.

Trærne som rister, barnålene som faller.

Bakken som skjelver, fuglene som kretser over meg.

Sol som går ned, skyene som samler seg, regnet som slår mot rutene, grusen som knitrer mellom skoene og asfalten.

Blodet som renner, ansiktet som sprekker, dyrene som rømmer, vannet som bruser.

Kjærligheten vokser.



Kjærligheten vokser. Du sier det ikke faller naturlig for mennesket. Du sier, det er en sosial konstruksjon, som du sier om alt hele tiden. Du holder kniven i hånda og hakker løken. Du er raskere enn meg, jeg skjærer alltid sakte, skive for skive. Jeg ser på deg og du vet ikke at hver gang du snakker om dette så raser det inni meg. Det raser og raser, og suget i magen kjennes helt opp i nesa, som om noe inni meg faller ut og drar alt sammen med seg i et drønn. Et skikkelig ras. Jeg viser deg det programmet. Ut i naturen. "Evig din". De kaller det monogamiets ti på topp. Toppen av trofasthet i Norge. Trond Berg sier: Hvorvidt ekteskapet varer til døden skiller dem av. Parbinding. Hvor mye tid tilbringer partnerne sammen? Så er det trofasthet. Er det utroskap? Mange raser rett ut av lista: Bladhøns, sjøhester, svømmesniper. Livslangt samliv er en sjeldenhet. Når det gjelder ti på topp-lista kunne de store måkene vært kandidater, de lever lenge og virker trofaste, men sidesprang og skilsmisser forekommer. Du sier, det faller seg ikke naturlig. Du sier du vil oppleve så mye du kan. Du sier du er glad i meg, men at du aldri vil bli hos bare en. Du sier, kommer vi ikke til å kjede oss? Jeg sier, trenger du ikke trygghet? Du sier du aldri vil være trygg uansett. Du sier alle lyver. Du sier monogami er ikke trygghet. Du sier monogami er falskhet.

Byen



Du møter meg ved togstasjonen. Vi er like gamle, og det er kanskje syv år siden den gangen jeg lå med en som var like gammel som meg. Han var kjæresten min og han vaar snill, og nå står jeg her med deg. Vi har levd like mange år, men gjort forskjellige ting. Vi står på plattformen, jeg møter deg der. Skyene samler seg over oss. Det regner og det er kaldt, men vi går mot Bjørvika, mellom de store, nye byggene og til operaen. En liten tur på taker, og så ned igjen, over veien, over en parsellhage der det fortsatt er noen levende vekster igjen selv om det er kaldt og det sluddet litt allerede for noen uker siden. Vi går fra Bjørvika og over Grønland, til Løkka, og der bor jeg. Midt i gryta. I Markveien. Vi går inn til meg og du sover over. Gjør de tingene du har snakket om at du skal gjøre. Det er noe nytt hver gang. En liten, ny ting. Og så drar du. Du blir borte igjen, kanskje en uke, kanskje to, noen ganger tre. Skyene samler seg. Igjen og igjen. Fra barnealder, til ungdomsalder, til voksenalder. 

 

Så mange tanker på en dag. Du kommer med toget, og jeg har på meg den blå toppen og det svarte skjørtet. Jeg venter ved spor 4. Jeg er blitt voksen, men ser noen ganger ut som en tenåring. Og der kommer du. Vi er like gamle, men noen ganger tenker jeg at du er en gammel mann. Andre ganger tenker jeg at du er er en ung gutt. Jeg lurer på om du synes jeg er pen. Er jeg pen nå? Nå som du ser på meg sånn. Eller helt passe eller som alltid. Tenker du på meg? Noen ganger behandler du meg som et barn, andre ganger som en voksen. Vi går over Grønland, over Tøyen, over Kampen, så til Galgeber. Kanskje folk ble hengt her, sier jeg. Kanskje det er derfor det heter Galgeberg. Og du sier ja, i middelalderen var det henrettelser her, galger, gapestokker. Du ser på meg med det blikket, og makten flyttes igjen. Frem og tilbake. Er jeg egentlig smartere enn deg, tenker jeg. Og så reiser du fra byen igjen. Så reiser du bort fra meg, bort fra meg og byen, og jeg lurer på om det er du som forlater meg eller om vi begge forlater hverandre når du drar. Jeg spurte deg en gang om du tenker på meg når du er hjemme, og du sa at du, du gjorde det, du så deg for meg naken, og det likte du, og så spurte jeg om du noen gang tenkte på meg uten at jeg var naken, og du sa tja, jo, jeg gjør jo det også en gang iblant, og så sa vi ikke noe mer. Jeg har ødelagt ting før, akkurat på den måten, men jeg lurer sånn på om du tenker på meg i det hele tatt. Forsøker. Igjen og igjen. Denne gangen er vi like gamle, men det går ikke for det. Det gjør ikke det. Skyene samler seg. Igjen og igjen, fra barndomsalder, til ungdomsalder, til voksenalder. 

Oktober igjen.



Oktober igjen. Jeg tenker på at det er et år siden hjertet mitt knuste for fjerde gang. Etter pappa, M og J. Jeg ligger med mannen, og tårene renner i det jeg kommer. Jeg gråter mot skulderen hans, tørker tårene så de ikke skal dryppe ned på han. Han sier at nå er det 14 mnd siden vi traff hverandre for første gang. Den gangen. Husker du det? Jeg holder han fast så han ikke skal løfte hodet og se meg i øynene. Holder kroppene tett inntil hverandre. Tenker hvor kleint dette er. Dette er sånt som fjortenåringer gjør. Gråter og ødelegger og gjør rare ting, men så kommer oktober igjen, og du er fortsatt den samme. Du er der hvor hjertet ditt knuste i gjor. Du ligger med menn du egentlig ikke vil ligge med. Trasker rundt på Blindern. Gråter nå og da på offentlige plasser, men gjemmer deg i det store skjerfet. Orker ikke ringe noen. Orker ikke treffe noen. Orker ikke prate. Bare går rundt, sparker i bladene, har det bra, men samtidig er alt så mørkt, du er så sliten og du er så knust. Du tenker at månedene går så fort, så det gjør ingen ting, men om et år, i oktober, vil alt være det samme igjen. Et knust hjerte, en fin dag. Blindern og blader du sparker i. Mørket som har lagt seg før du drar fra lesesalen. Uroen. Oktober igjen. 

Sjøstjerna


Han sier, - det håret. Hadde du hatt det lyse håret da vi møttes, så hadde det kanskje blitt oss to. Du. Sjøstjerna mi. Det hadde kanskje blitt oss to da. Hun ser på han. Hun ser på han, hun ser på han. Hun ser gjennom han. Han sier, - jeg har alltid lyst på deg. Du. Du, du, du. Lille jenta. Når jeg tenker på deg, så tenker jeg på strender og himler, og syden. Og sanda der, den myke sanden, mellom tærne, under neglene, i øret, i munnen, i håret, og det dype vannet, det varme vannet helt innerst mot land, det kalde utover i dypet, det kalde vannet, det kalde, mørke vannet, og alle fiskene som svømmer, og som man kan se fordi vanner er så blankt. Så utrolig blankt, så gjennomsikig, så blått, så grønt, så skummelt, så deilig, så salt. Hadde du bare hatt det lyse håret der, sier han, da hadde det blitt oss to. Der og da, du veit det. Du. Sjøstjerna mi. Det hadde kanskje blitt oss to da. 

Høst.



To menn tar livet sitt ved å hoppe foran t-banen, på to forskjellige steder i Oslo. De hopper og de kjenner ingenting når vogna treffer. Sjåførene reagerer raskt begge to, drar i spaken, faller mot dashbordet i det banen stopper. Faller mot vinduet, og det første de gjør, begge to, er å kikke ut og ned, hva har de truffet, var det egentlig noe der? Og ja, det var nok det, men de så ingenting, og da var det bare å sette seg tilbake. Ringe politiet, si over høytaleren at det blir en stans, vente til politiet er kommet for så å bli evakuert ut i mørket. Hjertet banker, hjertet romsterer. De sitter i hver sin stol til hvert sitt tidspunkt. 14.56 og 19.34. Han som kjørte 14.56 ble sittende. Helt til politi og brannvesen kom. Det hele skjedde i en tunell. Han ville ikke gå ut, skulle ikke gå ut. Han fulgte instruksene. Senere samme dag gikk den andre t-banesjåføren ut av banen. Ned nødstigen og foran banen. Det lå ikke noe der, men han brukte lyset på mobilen, og tre meter bak var det noe rødt, noe nytt og rødt, han tok på det, og det var blod. En blodflekk, ikke stor, men han så på blodet, og han visste at det lå noen under der, bak der. En mann eller kvinne. Ungdom eller voksen, det lå noe under t-banen. Han var en av de første som forlot tunellen. Sammen med to politimenn blir man kjørt til sykehuset for sjekk. Hvordan går det, hvordan er det, hvordan føles det nå? Han føler ingenting. Han sier, jeg visste ikke at det ville kjennes så lite. Som om ingenting hadde skjedd, som om ingenting er forandret. De ringer familien. Han blir hentet. Han drar hjem og familien samler seg. De snakker ikke om det som skjedde, de lager mat og ser på film. Han, kona, søstra, kusina, de to sønnene og dattera med kjæreste. De sitter der. Trengt sammen i sofaen, og på tv`en strømmer det bilder og lyder, men han ser ikke så nøye etter, det pleier han aldri, men sofaen er litt annerledes, kanskje fordi de sitter så trangt, han kjenner det dunke i kroppen, som om kroppen er tydeligere enn alt annet i rommet. Som om det er han og alt annet er utenfor. Han sitter der, ved siden av kona og søstera, og han føler seg som før, men kroppen er annerledes, den er det. 

 

366 dager.



Nå er det 366 dager siden vi lå med hverandre.

366 dager siden jeg har sett deg. 

Dua.

Bird Journey

Jeg ser bilen kjøre over dua. Den moses ned i asfalten, og deler av den blir flat. 

Hodet er trykt ned, men skallen har ikke sprekt så mye at hjernemassen tyter ut. 

Jeg lurer på om dua hadde noen venner, og så begynner jeg å lure på om jeg har noen venner.

Kun noen få biler kjører unna dua, hun følger med. Så sier han, kanskje vi skal gå videre?

Hun ser mot dua, væske har begynt å piple ut fra det knuste duehodet. 

Ingen små rykk i kroppen, som kanskje ikke lenger er en kropp, men avfall, kanskje allerede i gang med å brytes ned.

Ingen pust, ingen bank, bare den røde væsken som renner ut av det lille kraniet og utover asfalten.

De går videre.

Hun sier, hva tror du var det siste dua tenkte? Han sier, hvilken due? Hun sier, så du ikke dua? Og han sier nei. 

Den ble jo påkjørt rett ved siden av deg, sier hun, knust ned i asfalten. Blodet pipla ut. 

Han sier, hvor da? Da vi stansa der borte. Han sier, kanskje det var derfor du ble så bleik. Hun stopper.

Hva mener du med deg? Han sier, du ser litt bleik ut i dag, og hun sier, jeg ser fuckings fin ut, og du kan slutte å si at jeg er bleik,

for det er vinter og kaldt, og her i Norge går man ikke rundt å ser brun ut hele tiden, i så fall tar man solarium, og det vet du at jeg ikke gidder,

for jeg vil ikke ha kreft, og jeg har ikke penger, og du ser jo like bleik ut selv.

Let it fall.

Når vennene dine låser seg inn hos deg, og sier:

Nå skal du stå opp.

Nå skal du spise igjen. 

Og du gjør det. 

Er jeg egentlig



og er jeg egentlig en sånn jente

som du ikke liker som jeg ikke liker

som ligger med hvem som helst

fordi det er jo det enkleste

som prøver å forstå 

fordi jeg ikke klarer noe bedre

er jeg egentlig dårligere enn deg

er jeg egentlig dårligere enn de som har funnet ut

at det er lettere å bruke enkel psykologi

er jeg egentlig en sånn jente

som du ikke liker

som jeg ikke liker

som gjør det enkleste

er jeg egentlig det

Bølgene

Still water

Bølgene bølger

bølgene bølger

inn i bølgene

bølger bølgene

inn i fargene

inn i bølgene inn i det vi kan se inn i det vi ikke kan se

inn i bølgene bølger bølger

bølgene bølger fra sola

bølger fra sola

gjennom mange millioner år

gjennom

bølgene i kroppen min

inn i meg

jeg kjenner det inni meg

når det bølger utafor

når det bølger innafor

jeg kjenner bølgene i og utenfor kroppen

og bølgene bølger

og jeg kjenner strømningene

og jeg kaster opp og kjenner at kroppen gir etter i en bølge,

og jeg blir så dårlig, jeg kaster opp så lenge

 

når jeg er ferdig

bølger det inni meg bølger senga og gulvet når jeg lukker øynene

det bølger inni meg når du sier det ikke går

at det er så opp og ned

og bølgene tar over meg går inn i meg

bølgene bølger

inn i fargene

inn i bølgene inn i det vi ikke kan se

inn i bølgene bølger bølger

bølgene fra sola

bølger fra sola

gjennom mange millioner år

gjennom

kroppen min

inn i meg

jeg kjenner det inni meg

når det bølger utafor

når det bølger innafor

jeg kjenner bølgene i og utenfor kroppen

og bølgene bølger

og jeg kjenner strømningene

og jeg kaster opp og kjenner at kroppen gir etter i en bølge

jeg blir så dårlig at jeg kaster opp lenge

og når jeg er ferdig bølger bølgene

inn i bølgene 

fra lyset og sola

bølger bølgene i bølgene

inn i bølgene fra bølgene i bølgene.

 

Kaninen.

bunny

Det lille kaninhjertet banker mot fingrene hennes når hun holder det lille dyret i hendene. Kaninen vrir seg, vil ut av grepet, vil alltid det, og hun slipper den lille, hvite kroppen inn i buret igjen, lukker luken, reiser seg, lukker døren til stua, tar opp sekken, tar den på ryggen, lukker døra til gangen, og står utenfor ytterdøra. Går ned steintrappene, raskt, bilen venter utenfor. Faren sittet i forsetet, storesøster kommer løpende bak henne, forbi henne, og åpner døren til forsetet, setter seg ved siden av faren. Hun må sitte bakerst. Med bamsene. Og bøkene.

 

De kjører. Kjører ut av byen, bort fra kaninen, bort fra det lille hjertet som banket mot fingrene hennes da hun holde det lille dyret i hendene. Kjører fra buret og kaninen som spiser opp høyet på to dager. Kaninungen som tisser i ett hjørne, tisset sprer seg med sagflisen, og for hver gang kaninen tisser, blir mer og mer sagmugg våt av væsken, det trekker væsken inn, og sagflisen som tidligere var små, små flak blir til klumper av fuktighet, og kaninen ligger i motsatt hjørne. Prøver å hoppe unna det våte, men fuktigheten sprer seg og klumpene fester seg  til pelsen som også blir klumpete, helt inn til den rosa kaninhuden. Kaninen prøver å slikke seg ren, men klumpene forblir like store, og den  får sagflis på tunga når den prøver å få ut flokene som har dannet seg, helt inn til den rosa kaninhuden.

Uberørt.

Når de ligger sammen slutter fortsatt huden hennes der den slutta før de gjorde det.

Ytterst på fingertuppene, på kanten av albuene.

Den brer seg om henne, og hun er trygg innenfor det tynne laget.

Til Ludwig Wittgenstein.



I opphavet var ordet ....

I ordet

- når du er inne i det -

einsemda.

 

Og alt blir stilt ....

Den fylte stilla,

fylt

av menneskets lagnad....

 

- av den kvilelause tanken

som tenkjer si eiga grense...

 

- av draumen,

tøymd av tanken,

og difor endå meir fylt av eld

frå det ord-lause,

det som ligg under....

 

Du var inne i ordet,

einsam....

 

Eg sansa aldri augo dine....

Men eg ser dei

og i dei

Sisyfos` lidning

og Prometheus` lengt....

 

Og i den tagnad

som tøyer seg ut over ordets grense

talar du til meg

 

ordlaus

kvilelaust

- og fylt av meining

 

(Usikker på forfatter, men tror det er Ragnar Rommetveit)

Ødela jeg det nå igjen?

glitter fingers

Foto: Harriet Ryman

 

du vet at det er det som er viktig, å se andre i øynene, gi det en sjanse,

sier jeg, og smeller bildøra igjen over fingrene dine.

Nei, det var kanskje ikke så lurt.

Jeg sier: Men jeg tar konsekvenesen.

Jeg tar konsekvensene av det, åpner bildøra,

og der står du med tre blødende fingre.

Pekefinger, langfinger, ringfinger.

Og jeg tenker at om du ikke har en ringfinger lenger, så får vi i hvert fall aldri giftet oss.

Ødela jeg det nå igjen?

Blodet drypper fra fingrene dine.

Røttene.

36 :: 365

Hun står med spaden i henda og tar i, hiver bort store lass med jord.

Bevegelsene blir treigere og treigere for hvert kast. Sola steker på ryggen.

Hun tørker svetten bort med underarmen. Tar mindre jord på spaden etter hvert,

slik at det går raskere igjen. Bevegelsene er seige.

Han kommer ut på trappen i det bedet er ferdig gravd opp, han sier,

ferdig allerede?

ferdig ja, sier hun, og konflikten begynner allerede da.

Hun har gravd helt ned til røttene imens han har sittet inne foran skjermen.

Du vet jeg får til det jeg prøver på, sier hun.

Jaja, sier han, og hun setter seg på knærne, tar tak i klasene med røtter og river.

Kjenner treet i håndflaten.

Røttene er seige. 

Sola steker på ryggen. 

Hun skal dra dem opp med hendene.

Første våren uten deg.

Når jeg deler det med flere blir det ikke lenger noe vi to hadde.

young blood

Blod. Du har blod over hele deg. Det drypper blod fra armene og bena dine, fra haken og nesa.

Det renner i små strømmer nedover brystet ditt og samler seg i skoene dine eller rundt dem.

Det kommer til å surkle blod når du går, og du vet at det ikke er min skyld.

Jeg begynner å fortelle andre om de tingene vi snakket om. 

Når jeg deler det med flere blir det ikke lenger noe vi to hadde.

Det blir noe jeg kan ha med alle.


Om vi skal prate, skal det være på mitt språk.

Skorpa blir ikke så tykk, arret vil synes, men for hver gang skorpa rives av får såret luft og blod.

Scab

 Link

 

Denne uken har vært ufattelig vond, men samtidig åpnet den opp noe gjengrodd.

Åpnet opp igjen det såret som har grodd litt og litt, siden juli. 

Skorpa er pirket av igjen, og det gjør det mulig å puste bittelitt.

Gjør det mulig å spørre spørsmål og noen ganger få svar.  

Som om såret får ny luft når skorpa er borte.

Som om cellene kan begynne å jobbe med huden igjen.

Jobbe den sammen. Jobbe den jevnere.

Den første skorpa blir alltid for tykk, og når man piller den av kan cellene få lappe deg sammen igjen,

og det blir som regel litt bedre da.

Selv om såret er der fortsatt får kroppen en ny sjanse til å reparere.

Skorpa blir ikke så tykk, arret vil synes, men for hver gang skorpa rives av får såret luft og blod,

og det kan gjøre godt, selv om det svir. 

 

Man er nødt til å prøve litt mer enn man gjør, og man er nødt til å åpne øynene.

Mange synes det er naivt. Jeg synes ikke det lenger.

meg i kroppen i språket, og du som egentlig ikke betyr noen ting.

Ahoy!

Foto: JoyHey

 

Armene dine rundt henne og meg, og den knuta som ikke forsvinner

fra magen

og jeg vet ikke hvorfor

den knyter seg selv om du ikke en gang

får meg til å tenke, føle. 

Den knuta, som kanskje ikke handler om deg

i det hele tatt

som handler om meg

når alt egentlig gjør det

meg i kroppen

i språket,

og du som egentlig ikke betyr noen ting.

Alle diskusjonene hvor andre spør: Er dette så viktig da? Det er som om uendelig mange tanker og observasjoner blir til sannhet.

what i do on my spare time

(Bilde er link)

 

Jeg er fri. Jeg er student. Jeg kan bli det jeg vil. Jeg får studielån.

Jeg har mulighet og lov til å uttrykke mine meninger, og i stor grad, handle slik jeg vil.

Men, jeg er kvinne.

En synonymordbok. En viktig kilde til informasjon. Synonym. Ordets betydning. Entydig med.

I norske synonymordbøker står det som synonym til kvinne:

"det svake kjønn".

Det knyter seg i magen. Det dirrer i kroppen.

Alle diskusjonene hvor andre spør: Er dette så viktig da?

Er det så urretferdig?

Det er som om uendelig mange tanker og observasjoner blir til sannhet.

 

"Synonymordbøker er nettop tenkt som leksikon der ein skal kunne slå opp ulike ord og uttrykk for same tanke-

eller meiningsinnhald. Kvar gong vi uttrykke "noko", må vi altså velge mellom ei rekke potensielt sett alternative 

måter som dette "noko" kan uttrykkast på" skriver Rolv Mikkel Blakar i boken Språk er makt.

 

Og språk er nettopp det: Makt. En konserverende faktor som påvirker. 

Språk kan undertrykke, diskriminere og påvirke. 

Som kvinne er jeg gjennom språket svak. Jeg er svak fordi jeg ikke er mann.

Juridisk sett er jeg fri, men gjennom språket, vår måte å kommunisere på,

vår måte å videreføre informasjon på, der er jeg ikke fri.

Det åpner seg et hull som jeg lenge har vært klar over.

Strømningene som går gjennom folk. Organiseringen av tanker. Skjematisering. Fordommer.

Diskriminering. Svart på hvitt. 

Dette enkle eksempelet, er først og fremst (vil jeg tro) historisk betinget,

men gjennom betydningen kan man se et stort problem.

Kvinnen som noe annet, noe halvt. Noe som nesten er en mann.

I språket er en del av det jeg er synonym med svak. 

Jeg er kvinne, og derfor er jeg svak.

 

Les mer om dette her

Bidra til en mer kjønnsbalansert språkbruk, og gjennom dette: likestilling.

jeg går på trikken, og etter det svarer du meg i kortere og kortere setninger.



du spør meg om jeg vil ha egg, og jeg begynner å gråte igjen.

Faen.

Jeg var ikke sånn før sier jeg, dette er noe nytt, jeg føler meg så teit.

Jeg føler meg som hun fjortisen på bussen, som gjør at du tenker: Har jeg noen gang vært sånn?

Jeg føler meg sånn når du spør meg om egget, følelsen av at dette er så bra, og hvorfor sier du ikke det, når vi to sitter her, holder Morgenbladet mellom oss, leser sammen, drikker først espresso, så te.

Du sier, dette er et skikkelig guttekollektiv, og jeg ler av at dere har kortstokk med nakne jenter på, sier, herregud, dette er et sånt guttekollektiv. Skitne boksere på badegulvet. Ikke balsam i dusjen. Er det ikke litt rart?

Du ser meg ikke i øya når jeg sier det, du tar ut eggene, og putter dem ned i gryta med en skje, jeg sier, men det virker jo litt fint og da. Litt sånn avslappende, og du sier at du aldri føler deg helt hjemme her.

Det er ikke helt deg, du vil heller bo sammen med en du kan spise frokost meg, og bare ha det fint med uten så mye styr, og jeg tenker at sånn kan jo vi ha det, men så tar du ut melka og lukker kjøleskapsdøra, ser meg ikke i øya,

og når vi går til trikken går du litt fortere enn meg, sånn at jeg må ta deg i armen og spørre, går det bra?

Og du sier du har vondt i hodet, at du skal kjøpe sjokolademelk, jeg smiler, men du ser meg ikke i øya, du går litt fortere enn meg, du sier, jeg er ikke en man blir glad i, og jeg tenker at jeg har jo blitt nettop det, du sier at du ikke vil utsette noen for deg. For dine ting. Ingen orker det, sier du, og jeg vet at jeg er alltid den som biter tenna sammen og blir stående til slutt.

Vi klemmer, men du ser meg ikke i øya, jeg går på trikken, og etter det svarer du meg i kortere og kortere setninger.

Jeg sender deg videoer av forfattere som danser, og du svarer bare takk, jeg tenker at det er jeg som vil bli stående igjen. Alltid. Som en påle, uansett hva som skjer, så blir jeg alltid stående, jeg slipper ikke taket, selv om du ikke en gang vet at jeg er her. Og at jeg venter.

Og du spør om jeg vil komme på besøk på fredag, men det kan jeg ikke, men hva med uka? spør du, men jeg glemmer å svare på det.

Og etter det slutter du å sende meg meldinger, og jeg liker nesten aldri noen, men jeg liker deg så utrolig godt.

Hemmeligheter.

Foto: Meaganf (bildet er link) 

Jeg sitter på biblioteket og leser.

Det er mørkt ute. Vinter uten snø.

Hver gang jeg hører stemmen til en mann som snakker med barna sine, eller kona si, så tenker jeg at det er han.

Tørr ikke snu meg. Blir sittende helt stille, med ryggen mot døra. Ser ned i boka.

Hva skulle jeg gjort. Hva skulle jeg gjort om han hadde kommet der med barne sine og kona.

Vet de nå hva han har gjort. Vet de nå at han som er langt over førti, har fortalt en tjueåring at han aldri har følt det sånn før. Så intenst. Så bra. Så nødvendig.

Det suger i magen når mennene snakker med barna sine, og jeg er redd for at det jeg gjør er noe lært.

Jeg tenker på Ibsen og Gengangere, og jeg lurer på om det går i familien.

Om det alltid vil bli slik. Om jeg alltid vil bli slik, eller om det er helt normalt.

Jeg er redd for å bli som pappa som har forlatt alle han har elska, og jeg lurer på om det er det jeg liker så godt med denne mannen. Det han holder på å gjøre. At han gjør akkurat det jeg forventer. Forlater de han har elsket, og møter meg.

Jeg vil hele tiden vite at neste gang er det meg han drar fra, men det gjør ikke så mye, så lenge jeg vet. Så lenge jeg vet at han vil dra, for jeg kommer aldri til å tro noe annet.

Han er ikke kommet for å bli.

Jeg tenker på han, men jeg er egentlig forelska i en annen, som jeg egentlig ikke kjenner.

Og det er kanskje det. De jeg liker på ordentlig, er de som ikke kan dra.

I dag vil jeg

anbefale Post Forlag.

Deres første utgivelse, kompost, kan man få lastet ned gratis på hjemmesidene deres,

og den inneholder mye fint og godt. Utdrag fra en av mine favoritter:

 

"Se på deg nå

er det nå du skal bli ei sånn jente

som aller helt vil være ei sånn jente

som vil bli ung kvinne som vil bli voksen dame

som går over gulvet og blir sett på

selv når det ikke er noen der til å se på deg

du snur deg i senga der det ikke er noen å snu seg vekk fra

og ingen å snu seg tilbake til heller

brå og naken og liksom ikke til å holde ut

er det nå du skal ligge med ansiktet mot veggen

er det nå du skal ligge med hendene under kinnet på deg selv

er det nå du skal våkne og reise deg og gå gjennom et grøtete rom

er det nå det grøter seg rundt deg

er det nå det blir varmt og hovent og ikke til å ta på

er det nå hele rommet blir oppsvulmet og rørt"

- Geir Gulliksen.

Når ordet kommet til kort.

my baby elephant II

Foto: Dara Schully

"Å lese er som å drikke. Noe løsner. En forankring gir slipp. Slik gjenforenes vi med barndommens sjokk og fortvilelse og glede over løsrivelsen fra tingenes tilsynelatende orden, og innser, enda en gang, at det vi underkaster oss er skrøpelig, at det er et politisk og sosialt og psykologisk system blant mange mulige politiske og sosiale og psykologiske systemer." 

Når jeg leser bøker som virkelig betyr noe for meg, så blir det ofte nesten umulig å si noe om hvorfor.

I hvert fall noe som andre kan forstå.

Og derfor sier jeg ikke så mye om bøker, men Stig Sæterbakken har sagt noe, i essayet Alt kunne vært annerledes,

og han bruker noen ord, som gjør det så utrolig sårt og nært og viktig for meg.

Han forklarer det i litteraturen som tar meg, som er viktig for meg, som gjør at det å snakke om det jeg liker å lese blir mer privat enn å snakke om sex og kropp og alt det som mange andre ser på som privat.

"Alt kunne vært annerledes, det er litteraturens skakende budskap til menneskene. Derfor spiller det heller ingen rolle hvor forfatteren henter sitt stoff fra. Oppvekst og forfølgelse under Ceauseseaus terroregime i Romania eller tredve begivenhetsløse år på to rom og kjøkken på Majorstua, begge deler er like rikt som utgangspunkt for diktning: det avgjørende er forfatterens evne til å omforme erfaringen til språk, eller rettere sagt: gjøre språket selv til en opplevelse, dvs. en erfaring, en berøring med ytterkantene av det menneskelige mulige" - Stig Sæterbakken.

Det er ikke knuste vinduer.

Jeg er 18 år. Jeg påstår ingenting. Det finnes ingen kollektiv sannhet. Dette handler ikke om sannhet. Dette er ikke en etterligning. Det er ikke knuste vinduer. Det er ikke måten du ser meg på, kalde morgener, eller innskutte setninger. Dette er oss og veien som aldri tar slutt. Det som alltid vil lime meg fast til hendene dine. Dette er deg. Og meg. Og slutten. Slutten startet først. Før deg, før meg, før hun, før han. Før turen, før veien, før bilen. Dette er ingen vel, ikke en bil, ikke en sykkel. Dette er slutten. Slutten på rommet, slutten på veien, slutten på landegrensene langs Sverige, Finland og Russland. Havet. Stranda. Lufta.

Jeg trodde kanskje du hadde dødd, men jeg turte ikke sende den meldinga.

Jeg trodde kanskje du hadde dødd, men jeg turte ikke sende den meldinga.

Selv om jeg sa til meg selv: Du vet at det som er viktigst er at du er et bra menneske, ikke hva andre tror om deg.

Men jeg sendte aldri den meldinga,

og neste dag så jeg at lyset på rommet ditt sto på, så det gjennom gardinene,

og det så jeg ikke i går. Da pusta jeg letta ut, for da var du vel ikke død allikevel.

og jeg slapp å sende den meldinga

selv om jeg hadde så lyst til å sende den meldinga

men du var i hvert fall ikke død.

du var ikke det.

 

And I`ll just

Foto: Tessa Yoder

Prøver å begrense meg. Sjekker facebook bare en gang om dagen.

Spiser på små tallerkner, og forsyner meg bare en gang.

Går tur i 30 minutter, hver dag, uansett. Kjøper nesten aldri kaffe på kafé. Ser ikke på tv.

Leser Morgenbladet.

Prøver å skrive noe sammenhengende, men det går ikke. 

Leser bøker som andre sier jeg burde lese, men liker dem stort sett ikke.

Venter på at milliarderavmenneskerimellom eller grapecityjuice skal oppdateres, så jeg kan lære noe nytt og nyttig.

Drar huden rundt neglene av med tennene, og tygger på hudslintrene, før jeg legger dem på en serviett.

Lurer på om det vil bli annerledes.

Lurer på om det er nå jeg har det som best, og det er kanskje det. 

 

bloglovin )

Wrote you this I hope you got it safe It's been so long I don't know what to say

Søndag er den verste og beste dagen på en gang.

Jeg hører på musikk og går tur i sola. 

Liker å være alene.

Liker å se på youtube-videoer i flere timer.

Liker å lese.

 

Og det er som å skjære i kjøtt

og det er som å skjære i kjøtt for å se hva man finner. For å se hvordan det egentlig er.

For å se om det er virkelig.

og jeg går gjennom gangene gjennom dørene klatrer ut og inn vinduene i første etasje 

ut og inn og ut og inn

og jeg går gjennom dørene gjennom vinduene

og jeg håper jeg går gjennom de som jeg ikke synes noe om

de jeg synes kan begynne å gjøre ting på nytt de som burde tenke seg om

og jeg håper han vil komme ned og snakke med meg en dag

for jeg liker han så veldig godt

og jeg går gjennom gangene der han bor

der de bor der du bor går gjennom dem håper du løfter blikket fra boka

og jeg går gjennom gangene gjennom dørene klatrer ut og inn vinduene i første etasje

går ut og inn og ut og inn og jeg går gjennom gangene gjennom dørene gjennin

vinduene og jeg håper du vil legge merke til noe nytt.

Og jeg sier: Gjorde det noe, men det gjorde kanskje ingenting.



og det er som å skjære i kjøtt for å se hva jeg finner. For å se hva det egentlig er.

For å se om det er virkelig.

og jeg drar på det litteraturarrangementet alene fordi ingen andre vil bli med. Uten å ha spist først, så jeg blir kvalm av røyken jeg røyker før jeg går inn, og glasset med vin jeg drikker etterpå.

og de sier at dette er skrevet så mange ganger før og da spør jeg om hvorfor jeg da er nødt til å skrive det. Igjen og igjen. Og hvorfor andre får skrive det.

og noen sier at det ligger i resepsjonen av kvinnelige tekster, og jeg blir sint.

og jeg spør hvorfor hesten døde, selv om jeg vet at den var syk.

og jeg spør hvorfor bestemor bor alene, selv om jeg vet at bestefar dro.

og jeg spør hvorfor Kristeva ikke svarer på mailene mine, men vennene mine vet ikke hvem Kristeva er.

og jeg spør hva raneren gjorde med pengene.

og jeg spør hvorfor ikke jeg kan gå inn i noe, hvorfor jeg ikke kommer dypt nok

og ingen har egentlig noe ordentlig svar

og jeg sier til gutten at jeg liker meg best alene, og at det er derfor jeg ble så slem.

og jeg sier: Gjorde det noe,

men det gjorde kanskje ingenting.

og jeg drar på det litteraturarrangementet.

Kristeva svarte aldri på det jeg spurte om.

og jeg drar uten å spørre om noen vil være med. Uten å ha spist først, så jeg blir kvalm av røyken jeg røyker på utsiden, og glasset med vin jeg kjøper på innsiden.

og jeg går gjennom de gangene der du bor

overhud, lærhud, underhud.

og jeg går gjennom dem helt på ordentlig jeg går og går

håper du løfter blikket fra boka

Og jeg går gjennom gangene der du bor.

 Miss-Kim

 

Og jeg går gjennom de gangene der du bor

går gjennom dem helt på ordentlig jeg går og går

håper du løfter blikket fra boka

jeg går gjennom gangene gjennom dørene klatrer ut og inn vinduene

går ut og inn og ut og inn

og gjennom gangene gjennom dørene gjennom vinduene

og jeg håper jeg går gjennom dem som jeg ikke synes noe om

de jeg synes kan begynne å gjøre ting på nytt de som burde tenke seg om

og jeg går gjennom gangene der han bor

der de bor der du bor går gjennom dem håper du løfter blikker fra boka

jeg går gjennom gangene gjennom dørene klatrer ut og inn vinduene

går ut og inn og ut og inn og jeg går gjennom gangene gjennom dørene gjennom vinduene.

Hvordan si: Jeg liker deg.

hvordan kan jeg si jeg liker deg

jeg liker deg, det går ikke ann å si noe annet

jeg prøvde meg på en annen i går

jeg tok han på låret og lo

jeg tenkte:

jeg liker deg ikke så godt lenger

men i dag har jeg tenkt på

hvordan jeg kan si jeg liker deg

når jeg ikke bare kan si det

Anatomie De L'Enfer

 




Å leve.



Å leve er et kollektivt ansvar.

Å gå inn er et kollektivt ansvar.

Og hva skjer

hva skjer når du lukker det ute

når noen lukker det ute

når alle plutselig lukker øya, sier

jeg gidder ikke mer, jeg orker ikke mer, dette blir for vanskelig.

Som når du velger å ta livet ditt.

Når du velger å bli i alt det som er vanskelig.

Dette er et ansvar, for hva skjer med oss andre.

Når du velger å ikke leve

når du velger å ikke gå inn

når du slutter å lese når du slutter å føle når du slutter å kjenne etter:

Hva er det egentlig som er viktig.

Jeg vil gå inn rive opp, strikke kniven inn

rive opp vri om

du vet du må ta stilling til dette.

Gå inn i det som er viktig.

Gå inn i det som man må gå inn i.

Gå inn rive opp, bruke tennene til å tygge over slintrene.

Alt det som gjør vondt.

Alt det som velger å ikke gå inn i.

Som du velger å dø fra som du velger å gi opp, som når du sier:

Dette blir for vanskelig.

Jeg tar pistolen frem. Retter den mot jenta i kiosken. Du kan ikke unngå dette.

Hesten. Morgener. Hunden utenfor vinduet.

Jeg river opp, stikker kniven inn, bruker tennene for å løsne slintrene som holder alt lukka.

Knuser koppen i gulvet.

Hiver brettet med muffins i ansiktet ditt.

Kræsjer bilen i muren.

Du kan ikke unngå dette.

Det kategoriske imperativ.



Repetisjon til alle dere som aldri forstod, eller som ikke husker exphil (og det virker som det er ganske så mange): Immanuel Kant har sagt mye bra (men har også noen ganske kjipe skyggesider,tankene hans rundt kjønn, blant annet, der er han ganske far-out). 

Men, til ETIKKEN:

Kant beskrev noe som han kalte for Det kategoriske imperativ, og med dette beskriver han en slags regel innenfor etikken som kan beskrives (og forenkles) slik:

"Man bør handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov. Dette betyr at dersom man gjør noe, skal man kunne akseptere at alle andre menneske gjør det samme. Det kategoriske imperativ vil derfor f.eks forby tyveri og løgn da samfunnet vil bryte sammen dersom alle stjeler eller lyver (...)".

(Les mer her: Kilde, og begynn å tenk litt på hva du gjør)  

 

 


Les mer i arkivet » November 2014 » Oktober 2014 » Mars 2014
uteerdetmelkehvitt

uteerdetmelkehvitt

24, Oslo

Nå er det kanskje ikke så mye igjen av det som var. (Oslo var en gang byen vår, nå er det ingenting igjen. Du som leser, vil få vite hvem jeg er den dagen alle hemmelighetene er avslørt. Den dagen VG slår opp saken på førstesiden).

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Blogglisten
hits